Mandag 31. juli og tirsdag 1. august 1972 ble Nordnorsk forfatterlag stiftet på Kjerringøy gamle handelssted like nord for Bodø. Forsamlingen befant seg på litteraturhistorisk grunn. Det var her væreieren og handelsmannen Erasmus Zahl, en av de såkalte nessekongene, på slutten av 1800-tallet hadde støttet Knut Hamsun med et betydelig pengebeløp, og kanskje gjort det mulig for den unge mannen å realisere sine forfatterambisjoner. Flere mener Hamsun kvitterte for lånet ved å bruke Zahl som modell for sin litterære figur Mack. Handelsstedet på Kjerringøy har i årenes løp dessuten fungert som kulisse for flere filmatiseringer av Hamsuns romaner.

Bakgrunnen var denne: Fra slutten av 1960-tallet hadde forfattere i Nord-Sverige og Nord-Finland i større grad søkt sammen i regionale foreninger og miljøer. Dette vakte nordnorske forfatteres interesse. Sommeren 1971 deltok flere nordnorske forfattere, deriblant Magnar Mikkelsen, på et forfattermøte i Rovaniemi. Etter møtet tok Mikkelsen initiativ til å arrangere et lignende møte for nordnorske forfattere. Hensikten med møtet på Kjerringøy var å kartlegge hvor mange nordnorske forfattere som fantes, hvor de bodde, og hvilke arbeidsvilkår de hadde. Man ønsket også å klarlegge hvor mange av de nordnorske forfatterne som var medlemmer av de to nasjonale sammenslutningene, Den norske Forfatterforening og formidlingsorganisasjonen Norsk Forfattersentrum. I tillegg ønsket man å vite i hvilken grad nasjonale stipendmidler kom nordnorske forfattere til gode. Dette var det litt opprørske ved kjerringøymøtet: Det var langt til Forfatterforeningen og de statlige kulturmyndighetene og forlagene i Oslo. Det var også langt, og dyrt, å reise fra Nord-Norge til Oslo i 1972. For å samle kreftene og tale med én stemme, ønsket nordnorske forfattere å organisere seg.

På møtet var det tilløp til dramatikk. Norge sto midt oppe i EF-kampen – en strid som skulle avgjøres gjennom en folkeavstemning samme høst – og spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF eller ikke hadde splittet norske forfattere. Lederen for de ustyrlige forfatterne i Forfatterforeningen, Ebba Haslund, var gått lei av ”fronter”, og da hun fanget opp ryktet om at et forfatterlag var under planlegging i Nord-Norge, så hun for seg fraksjonsspøkelset. Formannen, som det het den gangen, satte derfor sitt styremedlem Martin Nag på flyet til Bodø. Nag tok ordet under møtet på Kjerringøy, og advarte sterkt mot dannelsen av et nordnorsk forfatterlag. Etter som møtet og debatten skred fram, ble imidlertid Nag, som sto i telefonisk kontakt med Ebba Haslund i Oslo, overbevist om at et nordnorsk forfatterlag kunne skape grunnlag for bedre kontakt med forfatterne i Nord-Norge – noe Forfatterforeningen trengte – snarere enn å bli en motstander for dem.

Forfatterne i Nord-Norge på denne tiden kunne telles på omtrent tre hender. Følgende møtte på Kjerringøy: Odd og Inger Berset fra Vadsø, Asbjørn Dybwad fra Tromsø, Magnar Mikkelsen fra Vadsø, Knut Moe fra Bodø, Terje Nilssen fra Nyborg i Øst-Finnmark, Kjell Sandvik fra Svolvær i Lofoten, Terje Stemland fra Bodø, Gunvor Stornes fra Hemnesberget på Helgeland, Eivind Tverkbak fra Røsvik i Salten og Rolf Johnsen fra Kjerringøy. Som en takk for sist i Rovaniemi møtte formannen i Nord-Finsk forfatterforening, Oiva Arvola, som observatør, og med seg hadde han Veikko Haakana, Timmo Kesala og Toini Maria Raivalo. Fra Forfattersentrum Nord i Sverige stilte Karl Erik Johansson, i tillegg til Gun Qvarzell, Levi Sjöstrand og Pekka Björnell. Tanken var at kollegene fra Nord-Sverige og Nord-Finland, som lå litt foran nordmennene i å tenke strategisk, kunne bistå med innspill og råd.

Forfatteren Kjell Sandvik, som i tillegg til Magnar Mikkelsen hadde engasjert seg sterkt i å samle forfatterne i nord, ble lagets første leder, en posisjon han beholdt gjennom nesten hele 1970-tallet. De første årene hadde forfatterlaget et tyngdepunkt i Salten – området rundt Bodø – i tillegg til i Øst-Finnmark. Geografiske ytterpunkter – slik Nord-Norge-kartet etter hvert er blitt seende ut, med Tromsø som dominerende sentrum. Tromsø hadde den gangen institusjonene, men ikke forfatterne. Det var først på 1980-tallet lagets sekretariat flyttet fra Bodø til Tromsø, hvor det fortsatt holder hus. Siden har det meste av det som finnes av organisert litterært liv i Nord-Norge klumpet seg sammen i Tromsø: Forfatterlaget, Forfattersentrum, Forfatterutdanningen, Ordkalotten litteraturfestival og miljøet som forsker på nordnorsk litteratur ved Universitetet i Tromsø.

Stiftingen av Nordnorsk forfatterlag var en liten brikke i et stort puslespill, der det store bildet var at periferien reiste seg mot sentrum. Innbyggerne i  Nord-Norge følte at sentralmakten i Oslo både overså og overadministrerte dem. Dette er en farlig cocktail: Å ville styre og bestemme over folk man egentlig ikke bryr seg så mye om eller forstår. Det nordnorske perspektivet ble artikulert av rett mann til rett tid, sosiologen Ottar Brox, opprinnelig fra Senja, som med debattboka Hva skjer i Nord-Norge? i 1966 fikk fart på diskusjonen i stortingskorridorene. Boka ble raskt trykket i flere opplag. Den hevder seg fremdeles helt i teten når medier med jevne mellomrom prøver å kåre den mest innflytelsesrike sakprosaboka i Norge etter krigen. Vi befinner oss i en tid der boligannonser i Osloavisene kunne inneholde formuleringer som ”Nordlendinger ikke ønsket”.

Mye skjer samtidig: Nordnorsk forfatterlag var det første regionale forfatterlaget som ble stiftet i Norge, men allerede året før hadde landet fått sitt første regionteater, Hålogaland Teater, også det i Nord-Norge, nærmere bestemt i Tromsø. Teatret hadde befunnet seg på idéstadiet i flere tiår, med Lars Berg som en ivrig forkjemper (for øvrig en god forfatter, modig og dristig i sine erotiske skildringer helt siden 1930-tallet – han døde like før forfatterlaget ble stiftet). I 1968 ble Universitetet i Tromsø etablert, Bodø fikk distriktshøgskole i 1974, Nordland et eget teater i 1979. Nordnorske kunstnere hadde dannet sammenslutningen Nord-Norske Bildende Kunstnere (NNBK) sommeren 1971, og bare noen uker før forfattermøtet på Kjerringøy hadde visekunstnerne gått sammen i Nordnorsk Viseforum. En nordnorsk ”visebølge” rullet over landet, og fikk mennesker til å nynne på sanger som ”Kor e hammaren, Edvard” og ”Ellinors vise”, der tekstene, for øvrig skrevet av forfattere som kom fra eller bodde i Nord-Norge, uttrykte bekymring for fiskevær og bygder som ble forlatt: Hva kunne man gjøre for å hindre ungdommene i å flytte? Hvordan klare å bevare livsformen og levemåten folk var vant til og hadde det godt med?

Etter stiftingen av forfatterlaget vokser antallet forfattere i Nord-Norge markant. Det samme gjelder utgivelser med relevans for nordområdene. Bibliotekaren Kari Pålsrud, som i 1980 og 1982 utga to bibliografier der hun kartla nordnorsk litteratur, fant at det fra 1739 til 1965 ble utgitt mellom 600 og 700 bøker med tilknytning til Nord-Norge. Litteraturhistorikeren og kritikeren Finn Stenstad, som i flere tiår har kommentert nordnorsk litteratur, regnet senere ut at det mellom 1965 og 1999 kom rundt 800 titler skrevet av cirka 130 forfattere. Det kom altså flere bøker fra og om Nord-Norge på disse 35 årene enn det hadde gjort i de 225 foregående årene.

Hva skrev forfatterne om? Spørsmålet gir interessante svar, hvis man tar seg tid til å virkelig lese nordnorsk skjønnlitteratur og nordnorske dokumentarbøker fra 1960-tallet og framover.

Det siste tiåret har det i Norge vært fokus på at nazistenes brutale okkupasjon og brenning av Finnmark ikke fikk tilstrekkelig oppmerksomhet nasjonalt, og at lidelsene til lokalbefolkningen ikke var godt nok kjent. Under 70-årsmarkeringen for brenningen i 2014, sendte NRK time etter time med nye og gamle programmer og dokumentarer som hadde 2. verdenskrig i Finnmark som tema. Man hadde inntrykk av at nasjonen benket seg foran tv-skjermen. Oj, var det sånn? Men Finnmark har mer drama å by på: Stadig nye sider ved den samiske og kvenske minoritetens skjebne bringes fram i lyset, også dette ut fra en tanke om at det norske storsamfunnet ikke har hatt god nok kunnskap om disse menneskene, som for en stor del har befunnet seg langt ute i periferien. Men, når man først setter seg ned med bøkene til nordnorske etterkrigsforfattere: Det er jo nettopp dette de skriver om! Nesten alle sammen! Terje Nilssen, Magnar Mikkelsen, Hans Kristian Eriksen, Kjell Fjørtoft, Alf Kvasbø, Reidar Hirsti, Idar Kristiansen, Kjell Sandvik, Dag Skogheim, Gunvor Stornes, Harry Westrheim. De skriver om krigen i Nord-Norge, om brenningen av Finnmark, om partisanene i Finnmark (som kom i skvis mellom Norge og Sovjet under og etter krigen), om samene, om kvenenes innvandring til den nordnorske kysten og hverdagen der, de skriver om fattigdom, tuberkulose og nordnorsk arbeiderbevegelse. Kort sagt om bistre og kummerlige forhold. Og de gjør det forbausende ofte med et dialektbasert skriftspråk, som hver forfatter skaper sin variant av. Nordkalottlitteratur? You bet. Er det mulig å finne et klarere bevis for at stiftingen av Nordnorsk forfatterlag i 1972 var på sin plass, og at de nordnorske forfatternes ”klagesang” over å ikke bli sett var sann? Veldig lite av det de skrev kan ha blitt lest i Oslo og omegn, i alle fall ikke husket. Fremdeles finner forbløffende lite av etterkrigstidens nordnorske litteratur veien inn i de nasjonale litteraturhistoriene. Men tro meg, dette kommer til å endre seg. Når bare dette selvgode landet, med verdens reneste samvittighet, og verdens høyeste moralske standard, en dag tvinges til å ta inn over seg de mange overgrepene myndighetene opp gjennom historien har begått mot urbefolkninger og minoriteter, og hvor arrogant og oversitteraktig sentralmakten har oppført seg overfor Nord-Norge. Avstanden er og forblir stor mellom sentrum og periferi – for øvrig en motsetning den internasjonalt anerkjente statsviteren Stein Rokkan var sentral i å sette på begrep. Det er det kanskje ikke alle som vet. Rokkan var født i Lofoten og vokste opp i Narvik. En tidstypisk boktittel fra 1970-tallet lød: Det er Oslo som ligger avsides.

Et av målene til Nordnorsk forfatterlag, omtrent fra dag en, var å starte et nordnorsk forlag. Igjen: På 1970-tallet var det langt fra Nord-Norge til forlagene i Oslo. I dag er forlagene bare et tastetrykk eller en nesten gratis flyreise unna. Ildsjelene ville skape grobunn for talent, et litterært miljø, og de ville også gi folk som skrev muligheten til å få det de skrev på trykk. Det var ikke sikkert forlagene i sør så de samme verdiene og kvalitetene i litteraturen som forfattere og lesere i nord. Tenkte man. Allerede i 1973, året etter stiftingen, utgir forfatterlaget sin første antologi, Nord-Norge i prosa og lyrikk. Det skulle komme mange fler. Til denne dag har forfatterlaget, med store og små utgivelser, stått som utgiver av over 20 antologier. Forfatterlaget ble en betydelig forlegger, etter hvert i samarbeid med Tiden Norsk Forlag i Oslo. Norges kanskje fremste nålevende novellist, Laila Stien, debuterte på forlaget til forfatterlaget, i 1979, med Nyveien. Stien redigerte og oversatte også en banebrytende antologi med samisk samtidslitteratur, Ildstedene synger, som kom hos forfatterlaget i 1984. Forfatterlaget ga også ut dokumentarbøker. Fram til i dag har forfatterlaget stått som utgiver av ganske nøyaktig 50 titler, de fleste kom i årene før samarbeidet med Tiden opphørte midt på 1980-tallet. Laget grunnla også tidsskriftet Frostrosen/Frostroser, senere avløst av Nordnorsk Magasin, som holdt det gående i 40 år, fra 1978 til 2018, etter hvert løsrevet fra forfatterlaget og med Hans Kristian Eriksen som redaktør.

De mange antologiene og tidsskriftene ga folk et forum å offentliggjøre tekster i. Dessuten fikk de kjennskap til andre som skrev. Fra 1976 skjer det et litterært vårbrudd i Nord-Norge. Nå debuterer flere av landsdelens og etter hvert Norges fremste forfattere. Og det er kvinnene som kommer. Herbjørg Wassmo er først ute, i 1976, to år senere debuterer Sissel Bjugn og Ellen Einan, alle tre med dikt. Bølgen av kvinner fortsetter i 1979, med nevnte Laila Stien, i tillegg debuterer Ragnhild Nilstun, Liv Lundberg og Eivor Bergum. Rauni Magga Lukkari gir ut sin første bok i 1980, Hanne Aga i 1981. Eva Jensen setter et slags punktum for de vitale årene med debut i 1984. Med særlig Bjugn, Einan, Lundberg og Jensen kom modernismen for alvor inn i nordnorsk poesi. Det var kjærkomment for de leserne som betraktet nordnorsk litteratur som konservativ i formen og tilbakeskuende i innhold. Bjugn og Jensen hadde dessuten humor. Og det var humor av et helt annet slag enn den maskuline og breiale nordnorske skrønetradisjonen. Men de modernistiske og surrealistiske damene forble nokså enslige svaler, særlig Bjugn, Einan og Jensen, som alle nå er døde. Etter Sissel Bjugns død i 2011 skal hennes beundrer Eva Jensen ha uttalt at hun nå følte seg helt alene i Nord-Norge med sin måte å dikte og tenke på.

Viktige mannlige forfattere debuterte også på denne tiden, som Per Knutsen og Frank A. Jenssen. Roy Jacobsen og Lars Saabye Christensen var andre stemmer med en sterk tilknytning til Nord-Norge. På spørsmål fra en journalist om hvorfor det debuterte så mange forfattere nordfra akkurat nå, svarte Sissel Bjugn i 1981 at ”det har veldig sammenheng med aktiviteten innafor Nordnorsk forfatterlag. De har lagt opp til det som skjer i dag gjennom flere års arbeid.” Både Sissel Bjugn og Frank A. Jenssen fikk for øvrig Vesaasprisen, Norges viktigste debutantpris – Bjugn i 1978 og Jenssen i 1981. Diktsamlingen til Bjugn het Den første avisa på Lofotveggen og romanen til Frank A. Jenssen, Saltbingen, utspiller seg i Tysfjord i Nordland og tematiserer norsk rasisme overfor samene og hvor vanskelig samene kunne ha det i konkurranse med nordmennene. Begge diktverkene er altså solid plantet i en nordnorsk livsverden.

Drømmen om et nordnorsk forlag blir imidlertid aldri en realitet. Rundt 1984 avsluttes samarbeidet med forlaget Tiden, og verken forfatterlaget eller andre makter å etablere et toneangivende nordnorsk forlag. Forlagsdrømmen inngikk tidvis som en bestanddel i en annen drøm de nordnorske forfatterne hadde, den om et nordnorsk litteratursenter. Et slikt senter skulle samle nordnorske bøker og dokumentasjon om nordnorske forfattere, formidle nordnorsk litteratur, ha scener for samtaler og opplesninger, og ikke minst arrangere skrivekurs og forfatterverksteder. Det de nordnorske forfatterne hadde på skisseblokka den gangen var rett og slett ideen til et litteraturhus – tre tiår før det første norske sådanne åpnet i Oslo med stor suksess. 

Det blir aldri noe av et nordnorsk litteratursenter, men forfatterne makter å realisere to viktige oppgaver senteret var tiltenkt: Nordland fylkesbibliotek tar på seg å bygge opp en nordnorsk boksamling og dessuten utvikle et nettbasert dokumentasjonssenter om nordnorsk litteratur. Og, ikke minst: Etter årvisse skrivekurs i forfatterlagets regi, avholdt på sommerstengte folkehøyskoler og landbruksskoler, kommer skrivetreningen på 1990-tallet inn under vingene til Universitetet i Tromsø. Det såkalte forfatterstudiet i Tromsø blir etablert, sågar med akademiske grader og poeng, etter hvert også med påbyggingsår, og studiet blir et uvurderlig bidrag til ishavsbyens litterære miljø. Pioneren het Liv Lundberg, og hun ble studiets første professor i skrivekunst. Lundberg døde i 2022.

Nevnes bør også de årvisse Nordnorske bokdagene på 1980-tallet. Disse kunne strekke seg over tre dager, og ha flere titalls forfattere og poster på programmet. Det ble lest fra årets bøker. Bokdagene flyttet fra by til by, men Mo i Rana og Narvik virker å ha vært foretrukne steder. Der kom det folk.

I 1984 fikk Nordnorsk forfatterlag Fritt Ords pris, en fornem norsk pris, for øvrig som første organisasjon som ble tildelt denne prisen, med begrunnelsen at forfatterlaget hadde bidratt til å forløse litterært talent i nord og tilføre nasjonen nye stemmer og perspektiver. Nettopp! Det var også en stor anerkjennelse av landsdelens litteratur da Herbjørg Wassmo fikk Nordisk råds litteraturpris i 1987 og Nils-Aslak Valkeapää den samme i 1991.

Så gikk det nedover. Mot slutten av 1980-tallet oppsto det flere konflikter innad i forfatterlaget, blant annet en spenning som løper uløst fram til denne dag, mellom profesjonelle forfattere og amatørforfattere. Flere anerkjente forfattere meldte seg etter hvert ut av laget. De mente det var blitt en forening for lyst- og hobbyskribenter, som ikke lenger tjente deres faglige interesser og behov. Dette gjenspeilte seg også i styre og stell. Færre og færre A-forfattere påtok seg tunge verv. Men viktigst var kanskje en utfordring forfatterlaget ikke klarte å møte, fordi det ikke forsto den: Forfatterlagets eksistens hadde forandret på så mye, med såpass stor suksess, at laget på en måte hadde gjort seg selv overflødig. Mission completed. Laget ramlet ned i en eksistensiell krise, men var ute av stand til å stille diagnosen. I stedet begynte forfatterne å kjefte på hverandre. Rundt 1990 ble det fremmet forslag om å nedlegge laget. Man skjønte at noe var galt, men ikke helt hva.

Da jeg selv, oppvokst i Bodø, debuterte med en roman i 1993, ville jeg ikke ha noe med nordnorsk litteratur å gjøre. Jeg oppfattet litteraturmiljøet i Nord-Norge som tilbakeskuende og sutrete, litterært uspennende, problemet var i mine øyne også at man klamret seg til en offerrolle. Det var fortsatt dem mot oss – der dem var ”søringan”. Sekstiåtterne hadde ikke klart å fornye seg. Vitaliteten stagnerte. Litteraturen sto fast i gamle spor, som jeg tror overskriften var, da jeg angrep nordnorsk litteratur i en debattartikkel i Nordlys høsten 1994.

Ved å holde på offerrollen utspilte laget på en måte sin rolle. Å ha noen å definere seg i opposisjon til hadde vært en livsnerve for sekstiåtterne. Men i dag er Nord-Norge omfavnet fra nesten alle hold. Det er ikke lenger et minus å komme fra Nord-Norge – snarere tvert imot. Vi har en statsminister som elsker oss, Nordkalotten og nordområdene er høyt prioritert, på 1990-tallet het det magiske ordet Barents. Samtidig er store deler av vår nordnorske livsverden og virkelighet fremdeles hvite flekker på kartet. Litterært. 

                   Det er bare å gå i gang.

                   Eller fortsette.

 

Tor Eystein Øverås

er født i 1968 og vokste opp i Bodø, i dag bosatt i Trondheim. Han debuterte 1993 med romanen Tittelløs (Gyldendal). I år er han aktuell med bøkene Å lese en by (Uten tittel) og Fakkelen er tent! Om den norske billigbokrevolusjonen (Gyldendal). Øverås er cand. philol i litteraturvitenskap, og også aktiv som kritiker. For tiden jobber han med en bok om Nordnorsk forfatterlag og nordnorsk litteratur.